Spamdamene 
Plutselig, ut av det blå, kommer spamdamene til meg via e-post. De legger seg pent i spamfilteret med sine uklare amatørfoto. Naive blikk. Usmarte antrekk. Rare positurer. De har ikke vært der før, ikke på denne måten. Som om de vil si noe, har et hemmelig budskap. Se meg. Se hvordan jeg har det. Noen har fotografert dem, eller de har fotografert seg selv. I sine hjem. I sengen, på barnerommet. Foran strykebrettet. På pikerommet med tenåringsplakater på veggene. Noen viser frem sine manipulerte kropper. Jeg må ta noen av dem med meg videre, i tegninger.

The Spam Ladies ​​​​​​​
Suddenly, out of nowhere, the Spam Ladies come to me by e-mail. They deposit themselves politely in my spam filter with their blurry amateur photos. Naïve gazes. Awkward apparel. Strange poses. They haven’t been there before, not like this. As if they are trying to tell me something, convey a secret message. Look at me. Look at how I live. Someone has photographed them, or they have taken the pictures themselves. In their homes. In bed, in the nursery. By the ironing board. In the kids’ room with teen posters on the walls. Some display their manipulated bodies. 
I must take some of them along with me, in drawings.
Nebb
Noen kaller det nebb. Fillers i leppene. De pumpes opp og får munnen til å framstå som en påsatt konstruksjon. Nebbene har blinde speilbilder. Som oppblåsbare Barbara-er, sjømannsbruder, vandrer de blant oss med munnen klar til en blowjob.

Duckface
Some call it duckface. Fillers in the lips. They are pumped up until the mouth looks as if it’s been grafted onto the face. A duckface’s mirror image is blind. Like inflatable sex dolls they walk among us, mouth ready for a blowjob.​​​​​​​
Sex Workers Rights
I alle år har jeg gått i tog. Hvis det har vært mulig. Alltid 8. mars og 1. mai. I alle år har jeg gått for sexarbeideres rettigheter. Det er alltid knyttet kontroverser til den lille delegasjonen, ofte bakerst i toget. Ett år gikk vi med politibeskyttelse. Jeg tenker at som billedkunstner er jeg som poteten, kan brukes til alt. Og også til dette. Jeg låner ut min fysiske tilstedeværelse. Men først og fremst handler det om at sexarbeid er et yrke som alle andre. Et yrke som har krav på rettigheter.

Sex Workers’ Rights
For years and years, I’ve participated in marches, when at all possible. Always on the 8th of March and the 1st of May. For years and years, I’ve marched for the rights of sex workers. Controversy always surrounds the little delegation, often relegated to the rear of the march. One year we had a police escort. My idea is that being an artist, I can be put to any kind of use. Even this. I lend my physical presence. My primary focus is that sex work is a profession like any other. A profession that is entitled to rights.
Kriger
Krigen i hjertet av Europa har herjet i snart fem måneder. Jeg er på vei til atelieret. På veien ut av bakgården der jeg bor passerer jeg en lekeplass. På EU-sanden ligger en gjenglemt leke. Den fanger min oppmerksomhet i sin forvridde stilling med ledd grovt satt sammen av skruer. En He-Man i plast, en Ken-dukke med eksotisk utseende, som fra Midtøsten med sort bart. I kamuflasjedrakt. Han er i krig. Barna har lekt krig.

Warrior
The war in the heart of Europe has been raging for close to five months. I’m on my way to my studio. Heading out of the backyard, I pass a playground. On the EU sand lies an abandoned toy. Its contorted posture and joints crudely fixed with screws catch my attention. A plastic He-Man, a Ken doll with an exotic complexion as if from the Middle East, with a black moustache. In camouflage. He’s a warrior. The children have been playing a war game.
Bademannen
Sitter på en trikk på vei til et møte i Nasjonalmuseet. Jeg elsker å ta trikk, de rolige og brå bevegelsene inspirerer til ettertanke og observasjon. Trikken stopper ved en holdeplass, dekorert med en reklame for Badeland. Det er Bademannen som fanger min oppmerksomhet, på vei til å hoppe ut i et svømmebasseng. Han er instruert til å posere som et objekt. Trutmunn, veltrent kropp i brodert trendy tatoveringer.
Han er til å spise opp. Etter møtet haster jeg tilbake til trikkestoppet, jeg tar ham med meg.

The Water Man
I’m sitting on a streetcar heading for meeting at the National Museum. I love riding trams. Their sometimes smooth, sometimes sudden movements inspire reflection and observation. The streetcar comes to a halt at a stop decorated with a poster for a local water park. What catches my eye is the Water Man, about to jump into a swimming pool. He has been instructed to pose as an object. Pouting, his body fit and adorned with trendy tattoos. One could just eat him up. After the meeting, I hastily go back to the stop, I take him with me.
Reklamebanner fra Louvre
Deler av museet Louvre i Paris er under oppussing. For å dekke over prosessen festes det et enormt reklamebanner på fasaden. Modellen som pryder banneret er farget, nesten ibenholt. Hun er vakker, og kroppen manipulert med bildebehandling. Motehuset hun poserer for reklamerer for smykker, diamanter. Valget av modell er neppe tilfeldig.

Advertising Banner from the Louvre
Parts of the Louvre Museum in Paris are being rehabilitated. To cover the process, a huge advertising banner is hung on the building’s façade. The model adorning the banner is dark-skinned, almost like ebony. She is beautiful, and her body has been manipulated by retouching. The fashion house she promotes sells jewellery, diamonds. The choice of model is hardly a coincidence.
Hennes bak
Hun er en av Norges mest kjente influensere. Hun manipulerer villig sin kropp mens hun åpent fremstår som fortvilet. Hun får seg selv fotografert, naken. Hun ønsker muligens å ligne Kim Kardashian med sin ekstremt manipulerte bak, som for å etterkomme seksuelle behov hos enkelte menn. Hun kunne også vært en spamdame. Men det vet hun kanskje ingenting om.
​​​​​​​
Her Behind
She is one of Norway’s best-known influencers. She eagerly manipulates her body while openly presenting herself as despairing. She has herself photographed in the nude. Possibly, she strives to resemble Kim Kardashian with her extremely manipulated behind, as if to fulfil the sexual desires of certain men. She could easily have been a Spam Lady, although she may be completely unaware of that.
Dagen derpå
Jeg har alltid likt dette maleriet av Munch. Det henger i en av Nasjonalmuseets saler. Jeg har tenkt at Munch har valgt et kontroversielt motiv for sin tid. Helt til det slår meg. Han har hermet kvinnens positur fra Fuselis maleri Marerittet, malt over hundre år tidligere. Der ligger hun. Hun er ikke ved bevissthet. Hun kan ikke forsvare seg, gjøre motstand. Kan ikke si nei om hun ville. Som om hun ber om sovevoldtekt. Motivet er stadig like aktuelt. På nett kan man nyte utallige videoer.
(Kilde: Wikipedia)

The Morning After
I’ve always had a liking for this painting by Munch, displayed in one of the rooms at the National Museum. I’ve been thinking that Munch chose a controversial subject for his time. Until it finally dawns on me. He has copied the woman’s pose from Fuseli’s The Nightmare, painted more than a century earlier. There she lies. She is not conscious. She cannot defend herself, offer resistance. She cannot say no, even if she wanted to. It’s as if she begs to be raped in her sleep. The subject is as relevant as ever. Online, there are countless videos for your perusal.
(Source: Wikipedia)
Ayatollah
Den siste tegningen jeg ferdigstiller før jul 2022 er Ayatollah Khomeini. Jeg overrasker meg selv med valget av motiv. Etter alle disse år. Det er noe med blikket hans, øynene. De lyser av hat. Hvordan kan man fatte tillit til det blikket? Vi har julebord i atelierfelleskapet. Før jeg går hjem for natten skifter jeg til vintersko. Lenge blir jeg sittende og stirre på tegningen, som om jeg mangler evne til å forstå. Forstå at jeg har tegnet ham, forstå at noen kan stole på ham. Jeg leser et sted at mens han er uhelbredelig syk, på noen få måneder, sørger han for å få henrettet 400 personer. Som om han som hevn vil tvinge dem med seg i døden.
(Kilde: Wikipedia/ukjent)

Ayatollah
The last drawing I complete before Christmas in 2022 is of Ayatollah Khomeini. My choice of subject surprises me. After so many years. There’s something about his gaze, the eyes. They are glowing with hatred. How can one put faith in a gaze like that? There’s a Christmas party in the studio collective. Before I go home, I switch to winter shoes. For a long time, I sit there staring at the drawing as if unable to comprehend. Comprehend that I’ve drawn him, comprehend that anyone could have trusted him. I read somewhere that while he is incurably ill, he has 400 people executed over the course of just a few months. As if he seeks revenge by forcing them to accompany him in death.
(Source: Wikipedia/unknown)
Spamdamene (7.8.9.10.11)
Plutselig, ut av det blå, kommer spamdamene til meg via e-post. De legger seg pent i spamfilteret med sine uklare amatørfoto. Naive blikk. Usmarte antrekk. Rare positurer. De har ikke vært der før, ikke på denne måten. Som om de vil si noe, har et hemmelig budskap. Se meg. Se hvordan jeg har det. Noen har fotografert dem, eller de har fotografert seg selv. I sine hjem. I sengen, på barnerommet. Foran strykebrettet. På pikerommet med tenåringsplakater på veggene. Noen viser frem sine manipulerte kropper. Jeg må ta noen av dem med meg videre, i tegninger.
​​​​​​​
The Spam Ladies (7.8.9.10.11)
Suddenly, out of nowhere, the Spam Ladies come to me by e-mail. They deposit themselves politely in my spam filter with their blurry amateur photos. Naïve gazes. Awkward apparel. Strange poses. They haven’t been there before, not like this. As if they are trying to tell me something, convey a secret message. Look at me. Look at how I live. Someone has photographed them, or they have taken the pictures themselves. In their homes. In bed, in the nursery. By the ironing board. In the kids’ room with teen posters on the walls. Some display their manipulated bodies. I must take some of them along with me, in drawings.
The White Paper protests
I Kina protesterer de. Mot vedvarende, ekstreme pandemiske restriksjoner. Vel vitende om at det kan ende i tortur, i drap. Den yngre generasjonen. Et hvitt A4-ark. En protest holdt rolig opp i høyde med brystet, uten slagord. Ved Oslo Open, åpent studio, kommer det en høy asiatisk mann inn i atelieret. Han er fra Beijing. Vi konverserer på engelsk, jeg spør ham om han kjenner igjen motivet på tegningen. Ikke umiddelbart, etter en stund utbryter han at det er The White Paper Protests. Han er i Norge på et kunstneropphold, han jobber med teater.
Han håper å komme tilbake igjen på et senere tidspunkt.
(Kilde: NRK)

The White Paper Protests
There are protests in China. Against persistent and extreme pandemic restrictions. The protesters understand that they risk torture, death. The younger generation. A standard-size sheet of white paper. A protest held calmly at chest height, no slogans. During Oslo Open a tall Asian man comes into my studio. He is from Beijing. Vi converse in English, I ask him if he recognizes the subject of my drawing. He doesn’t immediately, but after a while he says it’s The White Paper Protests. He is in Norway for an artist’s residence, he works in theatre.
He hopes to return at a later date.
(Source: NRK)
Våren
Hun befinner seg på Musée d‘Òrsay. Hun er skapt av maleren Jean Auguste Dominique Ingres. Hun ble påbegynt i 1820 og fullført i 1856. Da var maleren syttiseks år gammel. Hennes navn er La Source, som på fransk betyr våren. I boken En ung manns bekjennelser fra 1886 skriver den irske forfatteren George Moore, med referanse til moralen i kunstnerisk produksjon, dette: «Hva bryr jeg meg om at dyden til en seksten år gammel hushjelp var prisen for Ingres’ La Source? At modellen døde av alkoholisme og sykdom på hospitalet er ingenting sammenlignet med det essensielle i at jeg skulle ha La Source, den utsøkte drømmen om uskyld».
(Kilde: Wikipedia)

Spring
She hangs in the Musée d’Orsay. She was created by the painter Jean Auguste Dominique Inges, commenced in 1820 and completed in 1856, when the painter was seventy-six years old. Her name is La Source, which means Spring in French. In his book Confessions of a Young Man from 1886, the Irish novelist George Moore, referring to the ethics of artistic production, writes the following: ‘What care I that the virtue of some sixteen-year-old maiden was the price paid for Ingres’ La Source? That the model died of drink and disease in the hospital, is nothing when compared with the essential that I should have La Source, that exquisite dream of innocence.’
(Source: Wikipedia)
Barnebruder
Jeg innser senere at utgangspunktet er arrangert, iscenesatt. Fra en kampanje mot bruk av barnebruder, i Tyrkia. De står på en pir, den voksne mannen og den tolv år gamle piken. Som om de er nygift, blir fotografert. Flere kommer bort, mange for å gratulere, noen for å protestere. I Tyrkia, Iran, Afghanistan og flere andre land giftes småjenter bort helt ned i åtteårsalderen. Til voksne menn. Ikke alle overlever bryllupsnatten. Mange dør i barsel. De lever som slaver.

Child Brides
I realize only later that the image is arranged, staged. From a campaign against the use of child brides in Turkey. They are standing on a pier, the grown man and the 12-year-old girl. As if newlywed, they are photographed. People approach them, most to offer congratulations, some to protest. In Turkey, Iran, Afghanistan and several other countries, girls as young as eight years old are wed to grown men. They don’t always survive the wedding night. Many die in childbirth. They live in slavery.
Familien på Gilje, boka
Dette er boka. Om livet, om valgene. I pocketutgave. Skrevet av Jonas Lie, Familien på Gilje, første gang utgitt i 1883. Undertittel «Et interiør fra 1840-årene». Andreutgaven ble illustrert av Erik Werenskiold. Hvordan tegne etter Werenskiold? 
Jeg har lest boka, har du?

The Family at Gilje, the Book
This is the book. About life, about choices. In a pocket edition. The Family at Gilje, written by Jonas Lie, first published in 1883. Subtitled ‘An Interior from the 1840s’. The second edition was illustrated by Erik Werenskiold. How to draw after Werenskiold? 
I have read the book, have you?
Kvinne bitt av en slange
Når jeg først ser skulpturen i marmor, opplever jeg den som en av mange på Musée d‘Òrsay. Jeg velger denne, snur den, speilvender, tegner. Først senere forstår jeg hvilken skulptur jeg har valgt. Kvinne bitt av en slange av Auguste Clèsinger, 1847. Laget på oppdrag av en rik mogul, modellen var hans elskerinne, Apollonie Sabatier. En démi-mondaine, en kurtisane for de rike. Skulpturen vakte oppsikt da den først ble vist ved Paris-salongen. Kroppen, basert på modellens virkelige størrelse, samt de synlige cellulittene, ble ansett som svært kontroversielt for den tids realisme.
(Kilde: Wikipedia)

Woman Bitten by a Serpent
The first time I see this marble sculpture, I take it in as one of many at the Musée d’Orsay. I choose this one, turn it around, mirror it, draw it. Only later I realize which sculpture I have chosen: Woman Bitten by a Serpent by Auguste Clésinger, 1847. Commissioned by a wealthy mogul. The model was his mistress, Apollonie Sabatier. A demi-mondaine, a courtesan to the rich. The sculpture created a stir when first shown at the Paris Salon. The body, based on the model’s actual measurements, and the visible cellulites were considered highly controversial, challenging the realism of its time.
(Source: Wikipedia)

Spamdamene 
Plutselig, ut av det blå, kommer spamdamene til meg via e-post. De legger seg pent i spamfilteret med sine uklare amatørfoto. Naive blikk. Usmarte antrekk. Rare positurer. De har ikke vært der før, ikke på denne måten. Som om de vil si noe, har et hemmelig budskap. Se meg. Se hvordan jeg har det. Noen har fotografert dem, eller de har fotografert seg selv. I sine hjem. I sengen, på barnerommet. Foran strykebrettet. På pikerommet med tenåringsplakater på veggene. Noen viser frem sine manipulerte kropper. Jeg må ta noen av dem med meg videre, i tegninger.

The Spam Ladies ​​​​​​​
Suddenly, out of nowhere, the Spam Ladies come to me by e-mail. They deposit themselves politely in my spam filter with their blurry amateur photos. Naïve gazes. Awkward apparel. Strange poses. They haven’t been there before, not like this. As if they are trying to tell me something, convey a secret message. Look at me. Look at how I live. Someone has photographed them, or they have taken the pictures themselves. In their homes. In bed, in the nursery. By the ironing board. In the kids’ room with teen posters on the walls. Some display their manipulated bodies. 
I must take some of them along with me, in drawings.
Caritas romana
Maleriet stopper meg, motivet spenner bein. Det henger i en sal på Nasjonalmuseet, det ber om oppmerksomhet. Man antar at det er malt av Lorenzo Pasinelli i 1670. Jeg søker det opp på nett og finner historien bak tittelen. Caritas romana er den eksemplariske historien om en kvinne, Pero, som i all hemmelighet ammer sin far, Cimon, etter at han er fengslet og dømt til å dø av sult. Å die sin far ble ansett som en av de sju barmhjertighetsgjerninger. Motivet var ofte representert i kunst, spesielt i barokken. Verk av andre kunstnere manifesterer seg i fleng, med samme tema i ulike varianter. Flere sterkt seksualiserte. Jeg spør meg selv om det er tiden jeg lever i, eller mangel på religiøs overbevisning, som vekker antipatien i meg.
(Kilder: Nasjonalmuseet, Wikipedia)


Caritas Romana
The painting brings me to a halt, the subject trips me up. It hangs in a room at the National Museum, demanding attention. Presumably, it was painted by Lorenzo Pasinelli in 1670. I look it up online and find the story behind the title. Caritas Romana is the exemplary tale of a woman, Pero, who secretly breast-feeds her father after he has been put in jail and condemned to die of hunger. Breast-feeding one’s father was considered one of the seven acts of charity. The subject has been frequently represented in art, especially in the Baroque period. Works by other artists manifest themselves in myriads with varying treatments of the same theme. Several of them are highly sexualized. I ask myself whether it’s the time in which I live or my lack of religious conviction that triggers my antipathy.
(Sources: The National Museum, Wikipedia)
Isis
Hun heter Kvinne fremstilt som Isis. Hun bor i en sal på Nasjonalmuseet. Verdig, vakker hugget i finkornet svart og rød granitt. Hun er kanskje født rundt 100 og 1. f.Kr. Vår tidsregning. Når jeg tegner henne, tenker jeg at hun kanskje er med barn. Som så mange andre kvinner har hun underveis mistet hodet. Hun har mistet armene. Føttene. Hun minner meg om en annen kunster, fra den tiden vi lever i nå. Hvordan han velger å fremstille kvinner i sin kunst, uten armer, uten hoder. Kvinnen fremstilt som Isis vil alltid være tidsaktuell gjennom dette blikket.
(Kilde: Nasjonalmuseet)

Isis
Her name is Woman Portrayed as Isis. She lives in one of the rooms at the National Museum. Dignified, beautiful, carved from fine-grained, black and red granite. She may have been born sometime between 100 and 1 B.C. As I draw her, I think that she may be pregnant. Like so many other women, at some point in time she has lost her head. She has lost her arms. Her feet. She reminds me of another artist, from our own time. How he chooses to portray women in his art, without arms or head. Through this gaze, the woman portrayed as Isis will always be topical.
(Source: The National Museum)
Livets opprinnelse / L’Origine du monde
En osmansk diplomat ga den franske maleren Gustav Corbet i oppdrag å male verket i 1866. Det strides om hvem modellen kan ha vært. Den irske modellen Joanna Hifferman, danserinnen Constance Quéniaux eller kurtisanen Marie-Anne Detourbay, diplomatens elskerinne. Noen mener maleriet er av et lik. I 1955 ble maleriet solgt på auksjon for 1,5 millioner franc. De nye eierne var psykoanalytikeren Jacques Lacan og hans kone, som plasserte maleriet i sitt feriehus. Etter Lacans død ble familien enige med den franske finansministeren om at skyldig arveavgift ble avregnet ved at maleriet ble overført til den franske staten. Det ble plassert på Musèe d’Òrsay i Paris i 1995. Der henger hun, alene, på en vegg. Vingeklippet, isolert til et underliv. Jeg leser at maleriet har blitt karakterisert som likefremt og ukunstlet friskt, ubesudlet og lyrisk. Jeg tenker: trenger man mer av en kvinne enn hennes indre og ytre kjønnsorgan og anus? Er ikke armer, bein, torso og hode overflødig?
(Kilde: Wikipedia)

The Origin of Life / L’Origine du Monde
An Ottoman diplomat commissioned the French painter Gustave Corbet to paint this work in 1866. There is some controversy as to whom the model may have been. The Irish model Joanna Hifferman, the dancer Constance Quéniaux or the courtesan Marie-Anne Detourbay, the diplomat’s mistress. Some argue that he must have painted a corpse. In 1955, the painting was put on auction and sold for 1.5 million francs. The new owners were the psychoanalyst Jacques Lacan and his wife. They placed the painting in their holiday home. After Lacan’s death, his family made a deal with the French Minister of Finance to pay off their inheritance tax by transferring the painting to the State. It was hung in the Musée d’Orsay in Paris in 1995. There she hangs, alone, on a wall. Pinioned, reduced to her pubic region. I have read that the painting has been described as straightforward and artlessly fresh, unblemished and lyrical. It makes me think: Do we need anything from a woman other than her inner and outer sex organ and anus? Aren’t the arms, legs, torso and head superfluous?
(Source: Wikipedia)
Katharina den store som bøddel
En statue av den russiske keiserinnen Katarina den store. Noen kler henne opp som bøddel. På hodet er det plassert en rød hette. I den ene hånden henger et tau med en løkke. Byen Odesa ble grunnlagt i 1794, to år før Katarina døde. Det var under hennes styre at store deler av det som i dag er Ukraina kom under russisk kontroll. Katarina den store og hennes elsker og feltherre Grigorij Potemkin er sentrale skikkelser i kampen om historien. I Ukraina er det mange som ser på Potemkin på samme måte som på Katarina den store; som symboler på russisk imperialisme og ønsket om å knekke ukrainernes evne til å styre seg selv.
(Kilde: nrk.no/Morten Jentoft)

Catherine the Great as Executioner
A statue of the Russian empress Catherine the Great. Someone has dressed her up as an executioner. Her head is covered by a red hood. In one hand, she holds a rope with a noose. The city of Odesa was founded in 1794, two years before Catherine died. It was during her reign that most of what is now Ukraine fell on Russian hands. Catherine the Great and her lover and military commander Grigory Potemkin are central in the fight over history. Many Ukrainians view Potemkin as they do Catherine the Great: as symbols of Russian imperialism and the desire to break Ukraine’s capacity for self-government.
(Source: nrk.no/Morten Jentoft)
ABORT KOHORT
Over tid har jeg arbeidet med abort som tema. Fordi det er viktig. De grunnleggende demokratiske rettigheter er i regress i et verdensomspennende format. Strikkepinnen refererer til en gjenstand kvinner har måttet ty til for å forsøke å fremkalle aborter når andre muligheter har vært forbudt. Jeg leser at i Texas i USA ble det født rundt 10 000 flere barn i løpet av de første ni månedene etter at totalforbudet mot abort ble innført i 2021. Hvem skal ta seg av disse barna? Er det den fattige, enslige moren som har flere barn fra før? Adopteres de bort til barnløse, velstående familier? Ender de opp på gata eller som opioidofre? Eller er det Gud?
(Kilde: nrk.no/Kristian Elster)

ABORTION COHORT
For some time, I’ve been working with the theme of abortion. Because it’s important. Fundamental democratic rights are being eroded on a global scale. The knitting pin represents an object women have had to resort to in attempts to provoke a miscarriage when other means have been prohibited. I read that in Texas, USA, approximately 10,000 babies more were born during the first nine months after the absolute ban on abortion was passed in 2021. Who will take care of these children? The impoverished single mother that already has several children? Are they adopted by childless, wealthy families? Do they wind up on the street or as opioid addicts? Or is it all up to God?
(Source: nrk.no/Kristian Elster)
Hengende kvinne i tau
Hun ser ikke komfortabel ut, hengende i tau på en museumsvegg. Ikledd hvite sokker. Fanget i et maskulint blikk. Av den japanske kunstneren Nobuyoshi Araki, kjent for fotografier som blander erotikk og bondage i en kunstkontekst. Kjent for sin intime tilgang til kvinner.  Da han ble spurt om dette, skrøt han av at han fikk adgang gjennom sex. Kaori, en av hans mest brukte modeller, anklaget ham for økonomisk og kunstnerisk utbytting. Da hun ba ham slutte å publisere eller stille ut bilder av henne, skrev Araki til Kaori og advarte henne om at hun ikke hadde noen rettigheter.
(Kilde: Wikipedia)

Woman Hanging from Rope
She doesn’t look comfortable, hanging from a rope on the wall of a museum. Only dressed in white socks. Captured by a masculine gaze. By the Japanese artist Nobuyoshi Araki, known for photographs mixing eroticism and bondage in an art context. Known for his intimate access to women. When asked about this, he boasted of gaining access through sex. Kaori, one of his most frequent models, accused him of exploiting her economically and artistically. When she requested that he stop publishing and selling pictures of her, Araki wrote Kaori a letter warning her that she had no rights whatsoever.
(Source: Wikipedia)
Kvinne med ett bart bryst leser en bok
Jeg kom over henne på Musée Cognacq-Jay i Paris. Der sitter hun og leser i en bok med det ene brystet blottet. Kanskje hun bare titter. Jeg spør meg selv hvorfor, er det slik kvinner sitter og leser? En koketterende terrakottafigur, skapt for å frembringe begjær. Jeg tegner henne som om hun var nedlagt.

Woman with One Bared Breast Reading a Book
I found her at the Musée Cognacq-Jay in Paris. There she sits, reading a book with one naked breast. Maybe she’s just looking. I ask myself why, is this how women read? A coquettish terracotta figure, created to inspire desire. I draw her as if she’s been laid down.
Det var fint vær den dagen vi ble hengt
I lang tid kunne jeg ikke passere en heisekran i byen der jeg bor uten å tenke på henrettelser i Iran. Mennesker som dingler i luften, rått og brutalt, ofte flere i samme kran. Effektivt. Som ensomme sjeler heist kjapt opp fra bakken, der henger de, til spott og spe. Og sorg. Uten rettferdig dom eller rettergang. Jeg leser et sted at 582 mennesker ble henrettet i Iran i 2022.
(Kilde nrk.no)

The Weather Was Nice the Day We Were Hanged
For a long while, I couldn’t pass a crane in the city where I live without thinking of executions in Iran. People dangling in the air, rough and brutal, often several hanging from the same crane. Effective. Lonely souls pulled quickly off the ground and left hanging, subject to jeers and mockery. And sorrow. Summary executions without a trial. I’ve read somewhere that 582 people were executed in Iran in 2022.
(Source: nrk.no)
Gjett
Det er Paris Fashion Week. Jeg er på et kunstneropphold, jeg arbeider. På grunn av lysforholdene kan jeg ikke jobbe på dagtid. I stedet traver jeg rundt i storbyen, tar den inn. Jeg passerer plakaten for klesmerket Guess, på den andre siden av gaten, jeg løper nesten over. Den er skrukkete, fordi den er klistret opp i all hast. Logoen er strategisk plassert på modellkroppen, tydelig pekende mot baken. Gjett. Modellen har store hender og er avbildet med ryggen til. Bakenden til en kvinne, til en mann? Gjett.

Guess
The Paris Fashion Week is on. I’m on an artist’s residence, I’m working. Because of the light, I cannot work in the daytime. Instead, I wander around the city, taking it in. I pass a poster for the clothing firm Guess on the other side of the street. I run across for a closer look. It is wrinkly, having been hastily put up. Their logo is strategically positioned, pointing at the behind. Guess. The model has large hands and has been photographed with its back turned. The rear of a woman, or of a man? Guess.
Spamdamene (7.8.9.10.11)
Plutselig, ut av det blå, kommer spamdamene til meg via e-post. De legger seg pent i spamfilteret med sine uklare amatørfoto. Naive blikk. Usmarte antrekk. Rare positurer. De har ikke vært der før, ikke på denne måten. Som om de vil si noe, har et hemmelig budskap. Se meg. Se hvordan jeg har det. Noen har fotografert dem, eller de har fotografert seg selv. I sine hjem. I sengen, på barnerommet. Foran strykebrettet. På pikerommet med tenåringsplakater på veggene. Noen viser frem sine manipulerte kropper. Jeg må ta noen av dem med meg videre, i tegninger.

The Spam Ladies (7.8.9.10.11)
Suddenly, out of nowhere, the Spam Ladies come to me by e-mail. They deposit themselves politely in my spam filter with their blurry amateur photos. Naïve gazes. Awkward apparel. Strange poses. They haven’t been there before, not like this. As if they are trying to tell me something, convey a secret message. Look at me. Look at how I live. Someone has photographed them, or they have taken the pictures themselves. In their homes. In bed, in the nursery. By the ironing board. In the kids’ room with teen posters on the walls. Some display their manipulated bodies. I must take some of them along with me, in drawings.
Taliban
Igjen har Taliban kommet til makten. Det første de gjør er å lyve til en hel verden. Dette tannløse Taliban-medlemmet har kanskje døtre. som han kontrollerer gjennom analfabetisme og tvangsekteskap. Gjennom vold. Kanskje blir hans døtre barnebruder i en flokk av andre.

Taliban
Again, the Taliban have come into power. Their first act is to lie to the entire world. This toothless Taliban member may have daughters that he controls through illiteracy and forced marriage. Through violence. Perhaps his daughters, along with many others, will become child brides.